Norsk sjakkhistorie i hovedtrekk

Norsk sjakkhistorie er eldre og bredere enn historien om Magnus Carlsen. Klubber organiserte turneringer på 1800-tallet, Norges Sjakkforbund ble stiftet i 1914, og flere generasjoner bygget miljøene som senere fostret en verdensmester. Underveis ble Norge også vertskap for internasjonale turneringer, verdenscup og sjakk-OL.

Det er likevel ingen rett linje fra den første klubben til Carlsens VM-tittel. Norsk sjakk har vokst i perioder, ofte drevet av lokale arrangører og enkeltpersoner. Noen epoker fikk en tydelig ener ved brettet. Andre ble viktige fordi klubber, ungdomsarbeid og turneringssteder holdt aktiviteten i gang.

Klubbene kom før forbundet

Oslo Schakselskap ble stiftet som Christiania Schakselskab i 1884 og regnes som landets eldste eksisterende sjakklubb. Bergen, Trondheim og flere andre byer fikk også organiserte miljøer rundt århundreskiftet.

I 1903 ble det nordiske mesterskapet spilt i Kristiania. Den tidligere siden «Chess in Norway» på tromso2014.no omtalte dette som den første internasjonale sjakkturneringen i Norge. Mesterskapet viste at det fantes et miljø som kunne ta imot spillere fra nabolandene, men Norge manglet fortsatt en samlet nasjonal organisasjon.

Den kom 20. juli 1914. Åtte klubber møttes og stiftet Norsk Schakforbund, senere Norges Sjakkforbund. Et Norsk Sjakkblad fra 1934 beskriver både datoen og den raske veksten de første årene. Forbundet fikk ansvar for nasjonale turneringer, landslag og kontakt med sjakkorganisasjoner utenfor Norge.

Landsturneringen ble den viktigste årlige møteplassen. Vinneren av den øverste klassen blir norsk mester. Etter hvert fikk arrangementet egne klasser for barn, ungdom, voksne og seniorer. Det gjorde mesterskapet til både toppturnering og massemesterskap.

Olaf Barda løftet nivået

Olaf Barda, som tidligere het Olaf Olsen, ble den første norske spilleren med en internasjonal tittel. FIDE utnevnte ham til internasjonal mester i 1952. Han vant seks norske mesterskap og var også stormester i korrespondansesjakk.

Da Norge deltok i sjakk-OL i Hamburg i 1930, slo Barda den ungarske stormesteren Géza Maróczy. Norsk Sjakkblads jubileumsutgave fra 2014 omtaler dette som første gang en nordmann beseiret en stormester i et ordinært turneringsparti. Barda representerte et nytt nivå: en norsk spiller som kunne hevde seg mot etablerte internasjonale navn.

Etter krigen ble Svein Johannessen den ledende norske spilleren. Han ble landets andre internasjonale mester i 1961. To år tidligere hadde han vunnet nordisk mesterskap i Örebro foran den svenske stormesteren Gideon Ståhlberg. Johannessen ble aldri stormester, men var i flere tiår målestokken for norske toppspillere.

Norge hadde samtidig sterke kvinnelige pionerer. Tora Mølmann vant fem nasjonale kvinnetitler på rad fra 1957 til 1962. Hun spilte førstebord da Norge deltok i den første sjakkolympiaden for kvinner i 1957. Mary Klingen vant tre norske kvinnemesterskap og ble i 1980 den første kvinnen som vant en åpen klasse i Landsturneringen. Norsk Sjakkblads hundreårsutgave dokumenterer resultatene og innsatsen deres.

Turneringene på Gausdal fikk stor betydning

Norsk sjakk var lenge avhengig av at spillere reiste utenlands for å møte sterk nok motstand. Turneringsarrangøren Arnold Eikrem var med på å endre dette. Fra 1970-årene bygget han opp en rekke internasjonalturneringer, særlig på Gausdal.

Gausdal ble et fast navn i europeisk sjakk. Norske spillere kunne møte stormestere på hjemmebane og jakte internasjonale titler uten lange utenlandsopphold. Leif Øgaard tok Norges to første stormesternormer der i 1981 og 1982, selv om han fullførte selve tittelen mange år senere.

Turneringene trakk også kommende verdensstjerner. Aleksej Sjírov fullførte stormestertittelen på Gausdal i 1990, og Vladimir Kramnik tok en stormesternorm der i 1992. Dette var ikke de største publikumsarrangementene i norsk idrett, men de ga sjakkmiljøet varig internasjonal kontakt.

Andre byer satset også. Gjøvik arrangerte en sterk jubileumsturnering i 1983. Der slo 16 år gamle Simen Agdestein den tidligere verdensmesteren Boris Spasskij. Året etter deltok den regjerende verdensmesteren Anatolij Karpov i Oslo Schakselskaps hundreårsturnering.

Agdestein ble Norges første stormester

Simen Agdestein fikk stormestertittelen i 1985, som den første nordmannen. Han var 18 år og samtidig den yngste stormesteren i verden. Samme år vant han nordisk mesterskap på Gjøvik.

Agdestein markerte et skifte. Fra begynnelsen av 1980-årene til tidlig på 2000-tallet var han Norges klart sterkeste spiller. På sitt beste var han nummer 16 på verdensrankingen, ifølge Store norske leksikons oversikt over sjakk i Norge.

Flere norske spillere fulgte. Jonathan Tisdall og Einar Gausel ble stormestere i 1995, Rune Djurhuus i 1996 og Leif Erlend Johannessen i 2002. Djurhuus hadde allerede vunnet europamesterskapet for juniorer ved årsskiftet 1990–1991.

På kvinnesiden ble Ingrid Dahl en barrierebryter i den samme perioden. Hun var den første norske kvinnen med WIM-tittel og den første som tok en NM-tittel i en åpen klasse. Senere representerte hun Norge i flere sjakk-OL. Norsk Sjakkblads profil fra 2015 beskriver betydningen hun fikk for en ny generasjon.

Carlsen endret Norges plass i sjakken

Magnus Carlsen ble stormester i 2004, 13 år gammel. Fem år senere nådde han toppen av den løpende verdensrankingen, og fra januar 2010 sto han øverst på FIDEs offisielle liste.

VM-tittelen kom i Chennai i november 2013. Carlsen slo Viswanathan Anand 6,5–3,5 og ble Norges første verdensmester i klassisk sjakk. Han forsvarte tittelen fire ganger før han valgte ikke å spille en ny VM-match etter 2021.

Carlsens gjennombrudd endret publikumsinteressen og mediedekningen. Samtidig kom nye toppturneringer til Norge. Norway Chess ble arrangert første gang i Stavanger-området i 2013 og samlet spillere fra verdenstoppen. I Tromsø ble verdenscupen i sjakk 2013 en prøve før et enda større arrangement.

Sjakk-OL samlet historien i Tromsø

Sjakk-OL i Tromsø 2014 samlet lag fra 172 nasjoner i åpen klasse og 134 nasjoner i kvinneklassen. Norge stilte tre lag i begge turneringene. Mesterskapet ga norske klubbspillere, arrangører og frivillige nærkontakt med den internasjonale sjakkverdenen.

At Norge fikk vertskapet, bygget på flere tiår med turneringserfaring. Arctic Chess Challenge, Gausdal-turneringene, arrangementene på Gjøvik og en lang rekke lokale mesterskap hadde vist at norske miljøer kunne drive internasjonal sjakk. Veien til Sjakk-OL var et eget søknadsarbeid, men den startet ikke fra null.

Tromsø-OL falt også sammen med Norges Sjakkforbunds hundreår. Jubileet gjorde det naturlig å se Carlsens verdensmestertittel og OL-arrangementet som nye kapitler i en mye lengre historie.

Hvorfor de gamle sidene får denne oversikten

Den tidligere arrangørens nettsted hadde flere versjoner av en side kalt «Chess in Norway». Den engelske siden lå blant annet på ?page_id=95, med en russisk versjon på ?page_id=109. Tidligere og senere utgaver brukte adresser som chess_in_norway.htm og arctic-chess/chess-in-norway/.

Den gamle teksten var en presentasjon av norsk sjakk laget som del av Tromsøs OL-kandidatur. Denne artikkelen er en ny, uavhengig framstilling. Den er skrevet fra bunnen av og bygger på forbundets tidsskrifter, historiske resultatoversikter og redaksjonelle oppslagsverk.

Sjakkguide.no eier tromso2014.no i dag, men har ingen forbindelse til den tidligere søkerorganisasjonen eller arrangøren av Sjakk-OL 2014. Historiske adresser blir ikke videresendt før innholdet er identifisert og den nye målsiden er kontrollert. Flere artikler finnes i oversikten over sjakkhistorie.